Spoon – «Lucifer On The Sofa»
(Matador)
Så deilig det må være å representere et band som nærmest alltid leverer djevelsk bra saker. Austin-bandet Spoon er antakelig ett av den alternative rocke-scenens mest konsekvent geniale og inkonsekvente band.
Med den unike evnen til å variere mellom forskjellige stilarter og samtidig være gjenkjennelige og aktuelle, er dette en bragd etter ti utgivelser. «Lucifer On The Sofa» inneholder alt du trenger for å få en god dag. Frontfiguren John Britt Daniels klare og kule stemme funker strålende, og i spann med medgrunnlegger og trommeslager Jim Eno, har de, samt en rekke medhjelpere, navigert seg gjennom ulike landskaper med pulserende rytmer som speiler den skiftende topografien av lune blåsere, stilig trommelyd, behagelig pianokomp, og både smågrumsete og stramme gitarer.
Dette albumet starter med «Held» innhyllet i lurvete gitarkomp og laidback vokalformidling i akkurat såpass avventende tempo, at du vet dette bare er starten på noe veldig gøy. For rett etter denne, nær sagt, introduksjonslåta, setter Spoon inn et aldri så lite temposkifte og med ett vasser vi i sumprockens gebet med «The Hardest Cut» etterfulgt av en ny spennende vending med «The Devil & Mister Jones». På sistnevnte høres Spoon ut som et 70-tallsband hvor Elvis Costello og Tom Petty backer Bob Dylan. Dette er ikke bare fordi uttrykket «Mr. Jones» absolutt og umiddelbart må assosieres med Dylan, men det er noe med stemningen i denne låta som bare drar deg tilbake til en rockehistorisk storhetstid.
Spoon er en slags velfungerende indie-pakke med bøttevis av rock- og blueselementer som av en eller annen finurlig årsak alltid virker å være i kontinuerlig, nyskapende bevegelse. Dette er både poppete og rockete med brillefine harmonier og friskt vokalvolum. Det snåle er at, selv om lydbildet kan være røft og klart på samme tid, er hele pakka så tydelig definert at man som lytter blir mest fascinert over oppfinnsomheten framfor å fundere på om dette bare gir forvirrende inntrykk.
Britt Daniels stemme fungerer svært godt som navigasjonsinstrument i dette kuperte terrenget, men mest bemerkelsesverdig er det at der «Wild» is movin’ on up, «Astral Jacket» tilsynelatende er The Beatles in spe, og «My Babe», med et ørlite snev av Darius’ «I Feel The Need To Carry On”, smått påvirket av taktstokken til Mike Scott, og som igjen slenger den videre til Jeff Lynne på «On The Radio», virker mystisk nok Spoon-lyden likevel å være egenartet og tidløs. Og det er dette som er så bra!
Spoon kan minne om alt mulig rart eller bare seg selv. Det er ingenting med dette albumet som virker helt tilfeldig, og selv om det utløser en haug med assosiasjoner, er det ikke slik å forstå at de har stjålet som ravner. Joda, «Satellite» og «Feels Alright» kunne muligens vært noe Steely Dan og Toto kunne jammet fram, men det er allikevel Spoon som kalkulert har produsert noen smarte ørevarmere.
«Lucifer On The Sofa» består av ti spennende låter i smakfull produksjon, og avsluttes med det lysbærende tittelsporet av lette rytmer og enkle linjer med chille saksofonpartier innimellom. Fanden for en fryd, der han ligger og slanger seg på divanen; den diabolske divaen.
