Behagelig brysom betraktning

Av en eller annen grunn tok det meg litt tid å komme inn i denne Pinegrove-utgivelsen. Ikke fordi den hadde vrient tilgjengelige låter, men antakeligvis bare fordi jeg måtte kople inn en annen frekvens enn tempoet en hektisk hverdag ofte krever. New Jersey-bandets frontfigur, Evan Stephens Hall, synger, som de fleste andre vokalister om livet, og stemningen på albumet er, om ikke nedstemt, så i hvert fall til ettertanke, innpakket i et svært melodiøst og gitarbasert lydbilde.

Pinegrove inkluderer deg i en musikalsk verden som angivelig skal være inspirert av My Morning Jacket og Bon Iver, og bandet sammenliknes med blant annet Wilco og Death Cab For Cutie. Dette er absolutt trivelige artister å referere til, men når man plukker ut enkelte elementer fra indiepop-scenens historie, kan flere bandnavn dukke opp som alternative referanser. Liker du American Football (ja, bandet), er «Iodine» noe for deg, og liker du Del Amitri er sannsynligvis «So What» en bra låt å høre på. Og i serien korte og konsise titler presenteres også herved «Habitat» som en god blanding av koselig Radiohead og Toad The Wet Sprocket. Slenger vi på noen Ben Folds Five-elementer på «Respirate» og «Cyclone», er vi vel i mål for denne gang.

Bandet har for tiden en permanent besetning bestående av ovennevnte Hall og trommeslageren Zack Levine samt et ambulerende team av gitarkamerater som har hengt sammen siden 2010, og sammen utforsker de et stadig voksende landskap med lun skurrelyd ispedd bassgang, banjoplukk og glidende steelgitartoner. Passende nok er «Flora» en slik sang som vokser gradvis. Uten her å gå nærmere inn på Evan Stephens Hall eskapader utenfor musikkens trygge hage, bør de som også synes tekster kan ha noe for seg, bruke noe tid til å reflektere. Dette er kanskje ikke Bob Dylan-lyrikk, men noen ganger må det være greit å uttrykke personlig poesi for «Hvermannsen» uten at det skal luske Nobel-priskrav i buskaset.

Når dette er sagt, er Pinegrove mer opptatt av natur og samfunn enn hjerte og smerte selv om det selvfølgelig nærmest er en uunngåelig kunst å utelate kjærlighetsemnet helt. Om de ikke akkurat er intense treklemmere eller innbitte demonstranter som absolutt skal «redde» verden for enhver pris, virker det i hvert fall som om de faktisk bryr seg litt om tilstanden på kloden. I musikkhistorien har selvsagt mange band flesket til med friske politiske standpunkter. Noen har til og med gjort skikkelig karriere av det, mens andre igjen bare har kommet med masse populistisk bla, bla, bla…Pinegrove oppleves akkurat passe bevisste og bekymrete som de fleste egentlig burde være uten å måtte lenke seg til oljeplattformer og eller tale politikere midt i mot. Dog er det helt greit om man kan ta en svømmetur i relativt rent vann og puste fritt. Ta derfor gjerne en dukkert med «Swimming», kikk ekstra på den oransje himmelen med «Orange», og tenk litt over hvor mange forhold i verden maktmennesker gir beng i å gjøre noe med når de først har sjansen.

Like fullt er «11:11» paradoksalt nok en merkverdig varm skive med stemningsfulle låter. For det er faktisk slik atmosfæren på skiva føles om man gir den litt tid. Gjennom hele albumet er Mr. Halls emosjonelle formidlingsevne sentral, og til tross for at tekstene ikke alltid frigjør utelukkende optimisme grunnet betraktninger om klimaendringer og politisk arroganse, er de behagelige vokalharmoniene vesentlig mer oppløftende enn tanken om at ignoransens overhengende stressfaktorer skal rote til inntrykket av et såpass godt håndverk.