Cloakroom – «Dissolution Wave»
(Relapse Records)
En kompis fortalte en gang om et shoegaze-band, hvor den langhåra vokalisten stakk nesa ut gjennom luggen, og mumlet noe sånt som: «hei, vi er fra Leicester», og så glodde de ned på føttene sine i to timer mens de øste ut forvrengte gitarriff. Introverte engelskmenn gjør sånn, men amerikanere?
Joda, man trenger ikke å være britiske slackere for å levere bra shoegaze. Cloakroom er absolutt i bransjen, og de er da vitterlig fra USA. Deres tredje album flyter mellom shoegaze og noen andre sjangere med oppskriftsmessig mye vreng i lydbildet. Å lytte på denne skiva, er som å gjøre soundcheck før publikum kommer, og overvære at tilsynelatende forvrengt space-rock gradvis transformeres til et drømmende sveveteppe etter hvert som folk ankommer og skaper akustisk balanse mellom lokalets volum og kalkulert tilskuermengde.
«Dissolution Wave» starter med «Lost Meaning», og om dette hadde vært en glemt låt fra Teenage Fanclubs aller tidligste år, ville det ikke overrasket stort. Men der tiden for vreng for lengst er over for The Fannies, har Cloakroom gjort karriere av å tåkelegge mer enn garderoben. For tittelsporet oser av lavmælt dis, og om en stund er det antakelig ingen i konsertlokalet som engang ser egne føtter i shoegaze-tåka.
Mellom de tyngre stoner-slagene, dukker det opp noen småpoppete varianter som eksempelvis «A Force At Play», hvor vokalen er såpass klar at både Slowdive, Swervedriver og Indiana-trioens landsmenn Ringo Deathstarr dukker opp som umiddelbare assosiasjoner. Tåka legger seg dog aldri helt, og der lydbildet blir noe nedstrippet, synes det først som Brant Bjork i «slomo» inntar scenen, før han drar med seg Josh Homme og resten av Kyuss, og med ett øker stoner-lyden igjen. «Fear Of Being Fixed» er en slik låt.
Det er ingen tvil om at Cloakroom liker å utforske stemninger av kosestøy over lengre partier, men de viser også interesse for å bruke helt andre elementer som det musikalske universet har å by på. I en annen del av skalaen dukker en strålende hybrid av Slowdive og tidlig Teenage opp i «Lambspring» etterfulgt av fine, og nesten «Albatross»-aktige «Doubts». Her snakker vi virkelig om å bryte mønsteret. I en ideell fortelling burde denne låta illustrere øyeblikket da slackeren forbløffet løftet blikket opp fra skoene og oppdaget at det fantes en verden utenfor shoegaze-katakombene. Og selv om Cloakroom skulle ha betenkeligheter, henger jeg like fullt «Doubts» opp som My Morning Jacket i garderoben.
Dette konseptalbumet kan føles oppslukende om man bare lar atmosfæren av space-western, innhyllet i en drøy halvtime av saktegående og mektig lyd, utfolde. Vokalist Doyle Martin formidler utfra hovedkarakterens perspektiv, hvis sysler, ved siden av jobb som asteroidegrubler, er å fylle verdens åndelige tomrom med ny musikk siden alle kunstformer og kulturell bevissthet er blitt oppløst i en bølge av underlige omstendigheter.
Cloakroom avslutter historien med «Dissembler», og oppsummerer albumet med omtrent samme lydbilde som skiva startet. Det vil si en solid cocktail av støyfantasi i den amerikanske ørkenen mens asteroiden lett ukontrollert treffer deg som forløsende space-rock.
