Miles Kane – «Change The Show»
(BMG)
Den lille rakkeren Miles Kane er sannsynligvis mer kjent som sidekicket til Alex Turner når han opptrer i The Last Shadow Puppets enn som soloartist, men akkurat denne skiva bør absolutt høres; spesielt om du liker retroreferansebasert indiepop i samtidsformat.
Kane, som ofte tidligere ble omtalt som «han vokalisten fra The Rascals»; det engelske bandet som ga ut én skive, og som «ingen» hørte noe mer fra etter det, gjorde nok rett i å forlate bandet og gå solo. Ikke at han har hatt en lysende karriere med ellevilt mange kjente låter, men jevnt over leverer han greit med god nok vokal, og en framtoning som minner om en ung, men noe mer arrogant Paul Weller.
Av kvalitet har nok fortsatt relativt unge Miles Kane litt å leve opp til, men når sant skal sies, virker dette albumet å være den mest gjennomarbeidete utgivelsen i mannens diskografi. Han er tilsynelatende inspirert av det meste fra pophistorien, og han stjeler vilt fra alle mulige tiår siden noen rocka rundt klokka.
«Change The Show» gir litt innsikt i Kanes funderinger om livets underlige vendinger som gradvis modnet fyr. Litt politikk, samfunn og kjærlighet og sånn, har fått plass på albumet. Produksjonen er svært behagelig, og når man får en låt navngitt noe så tøysete som: «Adios Ta-Ra, Ta-Ra» til å virke mer enn grei nok, har man gjort noe riktig i studio. Før man kommer til denne sistelåta, må en del vesentlig bedre utplukk utforskes.
Albumet innleder med «Tears Are Falling» som er en helstøpt poplåt hvor man brått, og ytterst fragmentert, møter Elvis Presleys «Don’t Be Cruel» på downtempo i inngangsdøra, og kjapt gjennom entreen dras noen tiår fram, og rett inn i en sofalounge av easy-listening og 70-tallspop. Når man nå endelig har satt seg godt til rette, er showet i gang, og på scenen kjøres det på med sydlandsstemning i «Don’t Let It Get You Down». Denne høres nærmest ut som en glemt B-side fra arkivet til Last Shadow Puppets. For alt jeg vet, er det kanskje også det.
Da er det vesentlig bedre når Miles Kane henter seg inn i duett med kule Corinne Bailey Rae, og serverer ett av de mest framtredende sporene «Nothing’s Ever Gonna Be Good Enough». Dette er ordentlig 60-tallsinspirert godlåt som virkelig bør gi et hint av vårfølelse. Låta er oppstemt som Dodgys «Good Enough», og om du ikke blir en anelse lystbetont av denne, får du rette pekefingeren et annet sted. Låta er mer enn god nok!
«Constantly» høres ut som en hvilken som helst Last Shadow Puppets-låt, eller noe Alex Turner kunne ha tatt med på den aller siste Arctic Monkeys-plata. Altså er denne låta helt fin for øregangene. Men, det er likevel morsommere med en låt som «Coming Of Age» hvor illusjonen om Elton John som indiepoper med familien Spector i studio plutselig dukker opp. For innimellom den umiskjennelige britpoplyden, synes assosierte avarter av The Ronettes «Be My Little Baby» fra 1963 å vikle seg inn i sporet. «See Ya When I See Ya» føyer seg inn tradisjonen av britisk pop. En treminutters lettbeint radiosak med hyggelig koring, mens «Tell Me What You’re Feeling» dykker rett ned i gammel soul.
Tittelsporet har en treg «Young Americans»-esque intro og, en, hold deg fast, mash-up av «Anarchy In The UK» og «Macarena» som ender opp i en forvirrende allsanglåt hvor alle som kan treffe tonen med «Oooooo», kan delta. En snodig og, gudskjelov, kort affære.
«Change The Show» er en Motown-inspirert skive dynket i indiepop-marinade. Resultatet er en skive som varmer om vinteren, og treffer perfekt om sommeren, for når Kane avslutningsvis leier «Caroline» ut døra med koring og blåserekkelyden ba-pa-pa-ra-ba-pa-pa-ba-pa i beste Style Council-ånd, er det bare å smile, og tenke at, joda, denne fyren vet å snekre sammen noe som både kler Northern Soul-sjangeren og moderne tider.
