Lord Huron – «Long Lost»
(Republic Records)
Ah, fine Lord Huron. Lorden som mange tror er en mann, men som egentlig er et amerikansk hipsterband, har igjen laget et brillefint folkrockalbum. «Long Lost» er en sånn plate man kan spille fra start til slutt uten å føle trangen til å skippe til neste via strømmetjenestene, eller løfte stiften til neste spor, for dem som fortsatt snurrer vinyl.
De som ser på vinylspilling som et ritual, vil antakelig la de fleste skiver snurre selv om neste spor kan fortone seg som mindre hørbart enn forrige låt, men like fullt andektig la låta snurre seg ferdig under diamanten istedenfor reise seg fra godstolen. Noen anser sågar vinylsnurring som en subtil måte å trimme litt på fordi man i det minste må reise seg fra nevnte stol omtrent hvert tjuende minutt for å snu plata.
I dette tilfellet vil nok både sofagrisen og mosjonisten ha samme treningsintervall, for her er det ingen vits å hoppe over sporene. Forutsetningen er at man er komfortabel med melodiøse kjærlighetshistorier innpakket i snill country- og folkrock. Dette er en behagelig plate som fungerer godt å spille året rundt så lenge det er helg eller fridager innen rekkevidde. Stemningen matcher et endelig pust i bakken med distanse fra hverdagsmas når Ben Schneiders vokal mykt og uanstrengt maler ut romantisk nostalgi for alt det er verdt.
For etter den innbydende forgjengeren «Vide Noir» var forventningen til «Long Lost» så ganske høy siden Lord Huron har det med å smelte sammen noen av de fineste og tristeste melodilinjene man kan tenke seg. Å toppe foregående utgivelser kan være vrient. Særlig når de allerede har laget nydelige og lengtende «The Night We Met» fra albumet «Strange Trails», hvor den alltid så strålende Phoebe Bridgers bidrar betagende. Da blir «I lied» en fattigmannsutgave i forhold, selv om Allison Faith Ponthier absolutt gjør en hederlig innsats.
Låtene «Mine Forever», «Love Me Like You Used To» og «Twenty Long Years» inneholder klassiske countryelementer og ørlite snev av lett surf innimellom. Og om Chris Isaak hadde dingla i en hengekøye rundt hjørnet og nynnet på noen av de andre mer melankolske låtene, hadde ingen blitt spesielt overrasket – annet enn at han da faktisk ville ha vært i umiddelbar nærhet. Noe som sannsynligvis ville vært litt overraskende likevel.
Nå er det uansett Lord Huron som skal være i fokus her, og jeg kunne analysert alle låtene i detalj og formidlet en haug av egne tolkninger, men akkurat dette albumet tenker jeg at lytteren stort sett skal få nyte i freden og roden selv. Ta dog gjerne en ekstra lytt på tittelsporet «Long Lost». For meg framstår den som en underlig søt hybrid av lyden fra et solfylt 70-tall hvor crooner-ploink og easy listening-strykere fargelegger bilder av idylliske ferieparadiser man ikke klarer å plassere eksakt på kloden. For andre; antakelig noe helt annet.
Albumet er i sin helhet ganske så gjennomført med flere låter av typisk radiolengde bundet sammen av kortere mellompartier som leder fram til den sfæriske avslutningen «Time’s Blur». Her er det lov å ta en meditativ time-out i underkant av ett kvarter. Er du ikke treklemmer i utgangspunktet, skal du ikke se bort fra at du heller får lyst til fortsette ferden ut i fredfulle og naturskjønne omgivelser framfor rakle rundt i urbant stress.
Som den fjerde langspilleren fra Lord Huron, kan «Long Lost» nærmest betraktes som komplettering av et større verk. Albumet oppsummerer på en måte hele reisen til nå, men forhåpentligvis slutter den ikke her. Det eneste disse folkene bør passe på, er å unngå å tøfle altfor mye i ring og samtidig forville seg ytterligere inn på Fleet Foxes’ jaktmarker, selv om det i seg selv naturligvis ikke er en ubetinget blunder.
