Retrospektiv sommerdrøm

I litt over tretti år har Saint Eitienne puttet britisk 60-tallspop i en 90-talls indiedance-gryte og rørt godt rundt til alternativ klubbeliksir har piplet over kanten og fortryllet deler av bakken i et hybridlandskap av samples fra andre artisters verker, corny natur- og knirkelyder, drømmetåke, samtaler og vinylspraking ispedd passende doser av Sarah Cracknells vokal. Cracknell er ingen gullstrupe, og hennes prestasjoner er til tider både sukkersøte og sursøte, men det funker fint i Saint Etiennes konsept (!) når hun flankeres av multikunstnerne Pete Wiggs og Bob Stanley. «I’ve Been Trying To Tell You» er intet unntak. Med sedvanlig kløkt skaper trioen atter historier uten åpenbare fortellinger og storslått lyrikk. Det er snarere den følelsen man får når man bare zoomer ut og lar sanseinntrykkene danne en udefinerbar lykkerus. Saint Etiennes kosmos er alltid i bevegelse og framkaller stadig nye assosiasjoner. Albumet ble påbegynt i fjor, og av en mystisk global årsak skal bandmedlemmene ha bidratt individuelt via Zoom. At de for første gang ikke var samlet til en studioinnspilling, forhindret dem ikke i å lage et elegant og paradoksalt sveveteppe av 90-tallsoptimisme innpakket i chill sommermelankoli.

Pete Wiggs og Bob Stanley er to smarte produsenter med lang karriere innen populærkulturen, og de har gjort alt fra å skape musikk gjennom DJ-ing og sampling til filmproduksjon og musikkjournalistikk, og, ja; også har de altså dette bandkonseptet sitt, da. Inspirasjonskildene er mange, og der Cracknell mimrer tilbake til tiden hvor hun slukte alle mixtapes hun kom over, og hørte på alt som ble utgitt på Postcard Records, samler Wiggs og Stanley fortsatt stadige inntrykk, og sampler verden i konsepter hvor eksempelvis «egendefinerte samlealbum» med lyden av UK, USA og Frankrike har materialisert seg. Melodilinjer som betegner stemningene fra spesifikke tidsperioder og geografiske områder synes å være Wiggs’ og Stanleys store lidenskap, og «I’ve Been Trying To Tell You» er definitivt også et slikt tidsbegrenset og stedsavgrenset, retrospektivt postkort.

Med 90-tallsklassikere som «So Tough» og «Tiger Bay» på samvittigheten, har ideen med «I’ve Been Trying To Tell You» visstnok vært å gjenskape stemninger fra 90-tallet, og Wiggs og Stanley har samplet lett fra denne perioden og noe inn på 2000-tallet. Artister som Honeyz, Samantha Mumba («Little K») og Tasmin Archer («Broad River») krediteres sammen med Natalie Imbruglia, hvis stemme på låta «Pond House» repeteres med: «…here it comes again…». Vokalmessig kunne Imbruglias prestasjon like gjerne vært Sarah Cracknells. So, there you have it! 

Selv om Saint Etiennes «normal» er konseptuelt, har de tidligere laget, om enn ikke konvensjonelle poplåter, så i flere sammenhenger så søte popetipoplåter at det nesten er til å få høl i tenna av. Katalogen med eksperimentell indiedance er glitrende for dem som liker slikt; noe bl.a. albumene «Good Humor» (joda, tittelen skrives slik) og «Sound Of Water» er klare eksponenter for, men dra gjerne over med ekstra lag fluor når du lytter til «Words And Music By Saint Etienne» og den nest siste skiva «Home Counties» fra 2017. 

«I’ve Been Trying To Tell You» bryter greit med foregående albumers fluorbehov. Istedenfor å sende søknader om en plasseringer på hitlistene, har Saint Etienne denne gangen skapt musikk som tematisk framkaller umiddelbar følelse av filmsekvenser, og ironisk nok (eller ikke), knyttes lyden av Saint Etienne anno 2021 til Alasdair McLellans film om higen etter en perfekt britisk postkortsommer fra perioden 1997-2001. Innfallsvinkelen var optimistisk, men så skjedde det noe i 2001…

“It’s like looking back on things through a mist or fog, and you just remember the good bits and the optimism. Memories play tricks on us, don’t they?” – Sarah Cracknell 

Kokodeilige «Fonteyn» smører på med referanser som kunne vært fra Primal Screams «Trainspotting»-tema i gjennomgående 90-tallslyd iblandet 60-tallets filmmusikkstemning fra søreuropeiske strøk. Det er egentlig bare å reise tilbake i tid med sol i sikte når man sågar aner et aldri så lite innslag av DJ Jose Padillas kafékonsept her også. På toppen av det hele trekker helgenene elementer fra Lighthouse Familys finfine «Raincloud» opp av sampling-hatten. «Music Again» inneholder samples fra Honeyz’ «Love Of A Lifetime», men i klassisk Wiggs/Stanley-stil, har de laget en slowmotion-utgave av utvalget. Det passer låtas intenderte vokaltempo perfekt, akkompagnert av noen fluffy scratches, i den grad det er mulig. Med de første linjene på «Penlop» forventes nesten en «Finisterre»-amatørrekonstruksjon å åpenbare seg, men istedenfor surrer en Lightning Seeds-sampling rundt i snål Vangelis-liknende produksjon. Det siste jeg trodde skulle dukke opp i fjernbolla, var tanker om «Chariots Of Fire». Så feil kan man ta! «Blue Kite», «Little K», «Broad River» og «I Remember It Well» føyer seg fint inn i filmmusikken som ikke egentlig er et uttalt soundtrack, eller hva det nå måtte bli definert som til slutt. Sarahs bidrag er i hvert fall vesentlig redusert på dette albumet, med mindre hun trykker på knappene som sender ut underlige trip-hop-lyder her og der. Cutting them up, sucking them in, på en måte? Jeg har nå forsøkt å fortelle dere at hele Saint Etienne-katalogen i prinsippet består av konseptalbumer, til dels kretsende rundt London-temaer; så også i «Tales From Turnpike House», som gøyalt nok ble framhevet som «eget konseptalbum» i sin tid.

«I’ve Been Trying To Tell You» en særegen opplevelse som bør kunne nytes av flere enn de som lengter tilbake til sommervarmen fra 1990-tallet. Og med McLellans filmatiske grep, blir det hele en ganske digg retroreise i lyd og bilder. Denne gjengen har for øvrig laget film før gjennom «Finisterre». Områder fra storbyen ble da stillfarent foreviget, med meditativ fortellerstemme tilsatt stemningsfulle toner, på vei inn i 2000-tallet før alle de stressa folka dukket opp i synsvinkelen og rota til idyllen. Så oppsummert er det vel egentlig bare å si: «Back, further back…».

Dette innlegget ble først publisert i PULS i 2021.