Django Django – «Glowing In The Dark»
(Because Music)
Det siste tiåret har britiske Django Django levert eklektisk art-pop, og da det fjerde albumet i rekken ble annonsert, var spenningen knyttet til hvordan denne skiva ville være sammenliknet med den mer sterile synth-forgjengeren «Marble Skies». Varmere er nok stikkordet her.
Django Djangos nye langspiller inneholder jevnt over god og jangly electronica, og selv om lydbildet ikke akkurat kan kalles mainstream, virker denne utgivelsen å peke i retning av utvidet nedslagsfelt. Tilsiktet eller ei, men noen psykedeliske og quirky lyder er selvsagt fremdeles til stede.
Den nye plata har ikke de helt åpenbare singlene, men hvis Alan Parsons Project skulle laget en moderne oppfølger til «I robot» burde i hvert fall førsteporet «Spirals» vært en godkjent kandidat til å starte ballet. Gradvis oppbygning i økende tempo fungerer som bra opptakt til en lengre lytteopplevelse. Påfølgende tominutters unødvendighet «Right The Wrongs» holder dog på å tulle det hele til. Denne høres mest ut som forkastet The Shins-materiale, så da er det greit at det er kort vei til den oppstemte låta «Got me worried» som rytmisk snurrer i vei. Selv om den ikke tar helt av, flyter låta såpass fint at kuriositeten «Waking up» nærmest får rød løper ved entré. For her har de frie kunstnersjelene i Django Django utfoldet seg med alternativ lekenhet. Tanker er tollfrie, og subjektive inntrykk likeså. Så hvordan hjernen på underlig vis tolker at Rihannas melodilinje «Only girl in the world» mikset inn i svevende sumprockpakke, framført av gjesteartist Charlotte Gainsbourg, er ganske gøyalt å høre på, er i prinsippet en aldri så liten gåte.
Noen ganger er det helt greit å unnslippe tekster som må forstås i det vide og brede, og da er befriende at man inviteres til mental nattklubbvandring med instrumentale «The Ark». At monotoni kan oppleves som både suggererende og altfor kort er snålt i seg selv, men her innledes egentlig del to av dette 13-sporlange albumet. Django Django synes ikke å ha en mal for låtenes sammensetning. Ikke at plata nødvendigvis er vilkårlig oppbygget, for en viss gjenkjennelighet er det jo hele veien. Men noen av sporene kan like gjerne ha oppstått som resultat av idémyldring på nachspiel som at det var en konkret plan som lå til grunn. For eksempel virker harmoniene i «The world will turn» å være et fint, men pussig innfall hvor Djangoene tilsynelatende jammer henslengt i sofaen med imaginære Crosby, Stills & Nash.
Det finnes selvfølgelig også låter som har typiske likhetsfaktorer, så om man takler de noe raskere elektropoplåtene disse kreative folka seriekopler uten å hige etter en klassisk radiohit, vil «Kick the devil out», «Free from gravity», «Headrush» og «Night of the Buffalo» alle være effektive lysdioder på en hvilken som helst synth-poppa spilleliste. Like fullt holdes en ekstra knapp på den noe lunere låten «Asking for more». Og skulle nå noen fortsatt dvele og lure på om det er verdt å bruke tid på lytting, bør i det minste «Hold fast» sjekkes ut. Intro-rytmene minner litt om Talking Heads´ «Once in a lifetime», som igjen skaper forventning om at David Byrnes stemme snart skal dukke opp. Det gjør den åpenbart ikke, men låta dresses opp i underfundig tropical-kamuflasje som gradvis går over i disco med ELO-liknende volum, og som deretter dynkes i en god, gammaldags 70-tallsproduksjon. Stikk den!
Den etter hvert så omfangsrike indie-sekken begynner å fylles opp, men tittelsporet «Glowing in the dark» får ikke plass oppi der. Så med unntak av et par låter, er dette egentlig et strålende sammensurium av det meste man kan ønske seg fra et passe hurtiggående poporkester. Og hvis noen grubler over minimum to Django-referanser og forsøker å relatere én av dem til bandets debutår og den andre til jazz, er det nok bare fantasien som leker seg litt igjen. For bandnavnet har visstnok ingenting med noe av det man tror å gjøre. Ordet «Django» har angivelig sin betydning, og om man hører hva Charlotte synger, vil hjernen muligens våkne opp og utforske mer enn lydbilder.
Dette innlegget ble først publisert i PULS i 2021.
